Tonen blant Herdspillerne etter kampen var god, for de var enige om at det var det beste laget som kom sigrende ut av dysten. Bergsøy hadde føringa det meste av kampen, og resultatet var dermed fortent. Oppmannen på Herd konstanterte at Herd fortsatt klarte å holde nullen, men med det mente han at laget enda ikkje har laga mål iår. Egentlig kan vi vri litt på uttalelsane å si at det var det minst dårlige laget som vann kampen denne gangen, for kampen ble aldri den store festforestilingen. Men Bergsøy trengte ikkje prestere så veldig mye for å få de poengene de ville ha, til det var Herd for dårlige.

Herd hadde faktisk et lite overtak heilt til Knut Teige gjorde 1-0 til Bergsøy. Teige fekk et fint gjennomspel og satte ballen sikkert i nota til side for en utstormande Carlsen i Herd-målet. Etter dette kom Bergsøy meir til hektene, og like etter hadde laget en kjempesjanse. Fred Frantzen plukka opp et svakt tilbakespill, men somla litt for lenge aleine med keeper. Omgangen ebba så ut med ettmåls ledelse til Bergsøy. Herd var best også i starten av den andre omgangen, men som i den første så tok bortelaget meir og meir over. Et kvarter ut i omgangen var det klart for en ny scoring. Svein Inge Urke spelte igjennom Knut Teige som på ny sette ballen til side for den utstormande keeperen. Litt seinare blei Fred Frantzen tackla inne i Herd-feltet og fekk tilldelt straffespark som han tok sjølv, og dermed 3-0. Knut Teige skulle likevel få sitt tredje mål før alt var ferdig, og det etter spasert gjennom forsvaret og lurt keeperen på en rolig måte.

Knut Teige viste at han er en livsfarlig mann for et hvert forsvar, ikkje bare fordi at han scåret tre mål. Herdforsvaret virket som saltstøtter når Teige kom i farta. Karakter over par skal også Knut Igesund, Svein Inge Urke og Fred Frantzen få. På Herd var Dagfinn Ostnes den beste.