Bergsøy hadde håpa på tre poeng heime mot Ålesund sitt andrelag, men Frode Fagermo var mannen som forhindra at over 150 tillskuerar skulle gå lykkelige heim frå kamp. Den første omgangen var tidvis jamn med bølgande spel. Frank Sverre fekk ikkje kontroll på ballen da han blei spelt igjennom, mens Frank Haraldsvik sto for ei kanonredning da han hindra at Ålesund skulle ta ledelsen. Frå sidelinja kunne det sjå ut som at sola hadde litt av skylda for at det til tider gikk litt sakte frammover med Bergsøy, men kanskje hadde det mer med valg av løpemønster. Det hopa seg opp i midten til tider, med unntak av dei gongane Frank Sverre fekk ballen i beina og kunne vri spelet.

1-0 målet skulle opne kampen litt mer. Kanskje ikkje det flottaste målet stadion har sett, men Frank Sverre var på plass til å presse keeperen såpass at han fekk panikk og sklei. Frank kunne dermed rolig ta ballen å spasere den imål. En dårlig trend er det at Bergsøy iår har litt av det samme som ifjor, det ser ut til å være vanskelig å unngå mål imot etter å sjølv ha scåra. Det såg litt klønette ut, og Aafk2 ville også ha straffe for hands, men når han fekk tid til å putte inn 1-1 målet så var det ikkje grunn til å blåse straffe. Litt nærare straffe var dei muligens seinare då en Aafk2 spelar blei dytta vekk med strake hender inne i feltet, men omgangen endte 1-1.

Det var lite sjansar i den første omgangen i forhold til den andre. I første omgang kan vi nemne longskudd som gikk himmelvis over, og kanskje Karl Bjarte si hedding frå bakerste stolpe. I den andre omgangen var det meir sjansar begge veiar, men Bergsøy hadde heilt klart dei fleste av dei. Ålesund tok ledelsen etter corner. Frode Fagermo er høg fra før, men når han tok et opphopp så blei han straks litt for høg og aleine, dermed vart heddinga kontant satt i nota til 2-1. Det minnte litt om Ørstakampen da Bergsøy måtte fram å presse for å få et mål. Ørsta sitt forsvar var litt mer solide, så det blei mer sjanser denne gangen.

Anders vaagen var mer synlig og fekk mer ballkontakt enn i dei to første kampane, men avsluttningane gikk desverre aldri imål. Han fekk imidlertid vist fram rykk på sida og la si tredje fine målgivande pasning for året, denne gong var det Pers Ståle Nykrem som var på plass på fremste stolpe og kunne sette inn 2-2. Dei fleste hadde nok trudd at Bergsøy ville ta over sann som laget i perioda skapte målsjanser. Per Ståle Nykrem var nær med ei avsluttning, men Aafk sin gode keeper ordna opp. Det gjorde han også med ei fin beinparade da Anders Vågen kom aleine gjennom. Anders Vågen fekk også en dobbelsjanse foran mål, men dette var en dag der "stang ut" er en god beskrivelse sjølv om skudda egentlig gikk mest utanfor eller rett på keeper.

Det var Fagermo som tilslutt skulle vise seg fram som forskjellen imellom laga. Han fekk altfor mykje rom og tid til å avslutte angrepet i det lengste hjørnet til 3-2. Jakta på 3-2 scåringa frammover av Bergsøy var kanskje grunnen, ilag med litt dårlig press. Per Ståle var få centimeter frå å sette inn 3-3 kort tid før slutt på bakerste stolpe, men rakk ikkje ballen denne gongen. Det endte dermed med et litt uventa heimetap. Rune Frantsen hadde nokre feilpasningar også han i denne kampen, men jobba som alltid som en pitbull sentralt på bana og blei dagens Bergsøyspelar.

Laget; Frank Haraldsvik, Vegard Sævik (Anders Per Vågsholm), Karl Bjarte Vike, Lars Conradi Andersen (Martin Molnberg), Mats Inge Teige, Rune Frantsen, Johnny Moltubakk, Jarl Åge Wågsholm (Steffen Kvalsund), Per Ståle Nykrem, Frank Sverre Kopperstad, Anders Vaagen.